Mitt navn er Eva Strømme Moshuus og jeg stiller til valg til Arbeidsutvalget, enten som «Samarbeidsansvarlig» eller «Politikk- og medieransvarlig». Jeg tror jeg er kvalifisert til å gjøre en god jobb i begge stillingene.

Jeg er 21 år, og fullfører denne våren bachelorgrad i Historie ved Universitet i Oslo. Ved siden av studiene jobber jeg som resepsjonist og forskningsassistent ved Statens Arbeidsmiljøinstitutt. Jeg er klar for å gjøre noe annet enn å studere, men vil ikke gi slipp på studiehverdagen og studentpolitikk.

For øyeblikket sitter jeg i styret i tre forskjellige politiske studentforeninger:
– Arbeiderpartiets studentlag i Oslo (Astud): Jeg er sekretær, kvinnekontakt og Oslo Astuds representant til Oslo Arbeiderparti sitt representantskap.
– Humanistiske Fakultets Studentutvalg (HFSU): Jeg er nestleder, sitter i det Lokale Arbeidsmiljøutvalget ved fakultetet og som første vara til Fakultetsstyret, er også studentrepresentant i arbeidsgruppen som jobber med fakultetets «Likestilling- og mangfoldsstrategi».
– Arbeiderbevegelsens studentliste: Jeg er representant i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo og Velferdstinget i Oslo og Akershus.

Kort oppsummert har jeg opplevd en bratt læringskurve i foreninger og organisasjoner fra jeg startet ved Universitet i Oslo i 2016. Jeg har skjønt hvorfor foreninger er så viktige for studenters velferd, de bidrar til å skape et felleskap og samhold mellom studenter. Velferdstinget der studentene ved alle universiteter og høyskoler i Osloregionen er representert, er i en unik posisjon til å kunne tilrettelegge for dette på et kommunalt nivå.

Det har en rekke fordeler at jeg kommer fra den største delegasjonen til Velferdstinget. Jeg har alltid kjent noen andre som skulle på møtene, alltid hatt noen å snakke med. Det er flere av delegatene som kommer fra mindre institusjoner og som ikke kjenner mange. Dette hever terskelen for å bidra aktivt i Velferdstingets arbeid. Det er også på de mindre utdanningsinstitusjonene tilgangen til SiOs velferdsgoder er dårligst.

For å hindre skjev deltakelse blant representantene, ønsker jeg å arbeide for å inkludere alle representantene, fra OsloMets Campus på Kjeller til Høyskolen Kristiania og de mindre høyskolene, i Velferdstingets arbeid. Arbeidsutvalget må ha en samarbeidsansvarlig som aktivt vil holde kommunikasjonskanalene åpne også for de minste institusjonene. Jeg stiller til «Samarbeidsansvarlig» sekundært siden dette er et viktig verv, som styrker kontakten mellom Arbeidsutvalget og Velferdstinget. Blant annet vil jeg ha møter med de forskjellige studentparlamentene og studentråd for å få informasjon om hva Velferdstinget kan bidra med for de enkelte utdanningsinstitusjonene.

«Politikk- og medieransvarlig» er det vervet jeg primært stiller til. Ifølge Velferdstingets egne hjemmesider skal vi i dette vervet jobbe med å innhente politikk som er relevant for studentvelferden i Oslo og Akershus, i tillegg til å jobbe opp mot media og politikere gjennom lobbyvirksomhet. Jeg har kanskje ikke det største politiske nettverket, men gjennom å etablere nye kontakter underveis og bygge på de jeg allerede har, skal jeg få til å representere studentenes velferdskrav.

I Studentenes Helse og Trivsels undersøkelse (SHoT) fra 2018 var tallene nedslående. Ensomhet er et voksende problem og studentenes økonomi svekkes i forhold til tidligere år. Dette er saker jeg har lyst til å jobbe politisk med. Heltidsstudenten er langt unna og det spesielt i Oslo, hvor levekostnadene er blant de høyeste. Lik rett til lik utdanning er sentralt i norsk utdanningspolitikk. For å gi alle samme mulighet, må studentens velferd prioriteres.

Den visjonen jeg har for Velferdstinget i Oslo og Akershus, er å videreutvikle det til å bli en mer demokratisk interesseorganisasjon. Ett møte i måneden sikrer god kontakt mellom Velferdstinget og Arbeidsutvalget. Et annet forslag er å opprette en digital løsning hvor raske avgjørelser kan tas i mer akutte situasjoner, som for eksempel skjedde da statsbudsjettet for 2019 ble offentliggjort. Arbeidsutvalget var den gang veldig smarte ved å fatte vedtak i Velferdstinget fremfor å handle uten vedtak. I en slik situasjon vil en digital løsning øke gjennomføringskraften.